Da årets jury flagget tematikken for Triennale 2008, var det med en mangetydig melding: Materialtretthet er både et undergangssymptom og en potensiell ny start. Ikke uten tanke på debutplata til The Aller Værste! fra 1980, den klassiske utgivelsen med Brynhilds stupedame på coveret. Tittelen på plata refererer til Alexander Kielland-ulykken samme år, hvor materialtretthet var en sannsynlig årsak til ulykken. Den tekniske termen viser til et iboende sammenbrudd i materialet.

Temaet kan i kunsthåndverksammenheng tolkes i flere retninger. Generelt kan det signalisere ringvirkninger av et konsumorientert forfall, en tidstypisk økologisk bevissthet som også forplanter seg i visuelle uttrykk. Materialtretthet antyder også et materiale spent til bristepunktet – og i forlengelse av denne situasjonen – grenseoppganger og redefinering av kunsthåndverk anno 2008.

Gjenbruk

Lenge har man sett en tendens til gjenbruk av materialer på kunsthåndverkscenen. Også blant smykkekunstnere gjør denne orienteringen mot readymades og reinvestering av gjenstander og materialer seg gjeldende. I serien Belonging har Marie Asbjørnsen arbeidet med tilhørighet som et geografisk og biologisk fenomen, med grunnlag i utdaterte kart og plansjer fra gamle lærebøker. Halssmykkenes bærbarhet gjør at mennesket favnes, og blir et fikseringspunkt for både mikroskopiske og planetariske sammenhenger. Elisabeth Engen har grepet fatt i mer jordnære
artefakter; etterligninger av Thonetstoler i dampbøyd bjørk, uforandret i halvannet århundre. Hun har i Thonetbukett utforsket hvordan den berømte stolens enkeltdeler kan danne nye konstellasjoner. Derav fortelles nye historier som bryter med designhistoriens konvensjonelle klassifiseringer.

Også i Putte Helene Dals konseptuelle smykkegjenstander er readymades utgangspunktet. Disse maskinelle elementene er kombinert med akryl, messing eller aluminium og skruer. Dal har i disse arbeidene konsentrert seg om merkbare spenninger. Nerven før det brister understrekes av en pil som kan dreie 360 grader og dermed kan peke i alle retninger.

Natur

Naturen holder stand som inspirasjon, men også som fysisk element i verket – med en klar narrativ og materiell funksjon. Transformasjon av levende natur kan innebære forråtnelse og formoppløsning, men får i flere av triennalens arbeider et forlenget liv. Ingjerd Hanevolds Nature Morte-serie følger den sykliske gangen i naturen, ved å fokusere på planters livsløp. Hun fremviser sin fascinasjon av alt levende, linjespill, detaljer og mønstre som dør og gjenoppstår hvert år.

Morten Allan Egstads Siste reis I lar treverket snakke sitt eget språk – han har tatt utgangspunkt i selvgrodde krumme treemner. Disse gamle og trauste håndverkselementene settes inn i en ny sammenheng med kartong fra Ikea. Med dette ønsker Egstad å iverksetterefleksjoner over tradisjon, erfaringskunnskap og ny estetikk. Treets følsomhet og soliditet er også kjernen i Ragnhild Gjems figurverk Om bevegelse i trær. For henne deler treet og menneskekroppen en symbolsk verdi og en melankolsk innsikt tilknyttet aldring og erfaring.

Hvor langt kan en strekke, presse, vri, vrenge og tyne et materiale før det brister, er et spørsmål Kirsti Reinsborg Grov stiller i sin virksomhet. Hun har hentet et uortodoks materiale fra naturen, nemlig rosiner, som hun har omgjort til brosjer støpt i gull. De små, men tunge, tørre frukt-knappene viser til druens innskrumpning – en komprimering av materiale. Estetisk vurdert er hennes rosinsmykker plassert mellom det inntagende, søte, og det ubehagelige, nesten heslige. Organisk, opprinnelig spiselig materiale, er også anvendt av Anne-Karine Solgaard. Hennes halssmykke av tørkede små gulrøtter og gulrotskiver – er fortsatt gjenkjennelige, men nå utarmet som føde. Deres rolle er nå først og fremst visuelt definert.

Tretthet

Flere av de deltagende kunstnerne er opptatt av destabilisering av smykkenes fysiske og luksuriøse verdi. Sigurd Brongers spill med diamanten som verdifull og symboltung smykkesten er en listig nedbrytning av det harde og dyre materialet. Den strategiske bevegelsen fra det opphøyde til det masse-produserte resulterer i fint diamantstøvpå en plastbeholder. Dette turneres med omvendt fortegn av Tina Tvedt – som har laget unike smykker av spillbrikker fra Jakten på den forsvunne diamant. Denne vekslingen mellom tradisjonell og kontekstuell, kommunikativ verdi opptrer også i Elisabeth Hoffs arbeider. Disse gjør det mulig å stemple sølvets tallverdi rett på huden, uten å gå omveien om et materiale.

Nærheten til det organiske gjenspeiles med kraft i Nanna Mellands smykkeobjekter laget av galvaniserte spiraler. Kroppslige aspekter, kjødets oppstandelse og forfall, behandles i et spenn mellom skjønnhet og ubehag. Materialet er kanskje trett, men det er fortsatt i stand til å være intenst ladet.

Line Ulekleiv
Prosjektleder, Norske Kunsthåndverkere