Introduksjon til Triennale 07

Triennale 2007 - keramikk og glass

Triennalen er her igjen, denne gangen med fokus på samtidens kunsthåndverk innen keramikk og glass. Disse to materialgruppene har unektelig noen fellestrekk, i skjørhet, plastisitet og tyngde, men innehar likevel vidt forskjellige kvaliteter. Keramikkens tetthet kontrasterer glassets transparens, materialene har hver sin valør og historikk.

Dette er femte gang Norske Kunsthåndverkere arrangerer denne typen materialbasert triennale, som en fortsettelse av årsutstillingene. Det er fri innsendelse til utstillingen, som er juryert i to omganger, og juryen har stått fritt til å definere hva som hører inn under utstillingens rammer. Juryen har dette året hatt et helhetlig utstillingsresultat for øye. Det har foreligget et ønske om at arbeidene skal berøre og kommunisere; fremfor å lage en utstilling som først og fremst skal speile mangfoldets utstrekning. Som alltid i juryerte utstillinger danner utstillingen nivå utfra det innsendte materialet; den er konsentrert, men viser samtidig en sammensatt situasjon for norsk kunsthåndverk. Majoriteten av de innsendte arbeidene er keramiske, noe som reflekterer den reelle fordelingen av kunsthåndverkernes praksis nasjonalt. At glassutdannelse fortsatt mangler her til lands, er også et faktum som ikke er til å overse i denne sammenhengen. I triennalekonseptet ser det ut til å ligge implisert en forventning om at de utstilte arbeidene helst bør utfordre kunsthåndverkbegrepet, en formulering som dukker opp med jevne mellomrom. Men hvordan utspiller denne tenkte redefineringen seg i praksis? Mange parallelle tendenser gjør seg gjeldende, mer eller mindre insisterende.

Underholdning og tradisjon
Mange vil nok oppleve at årets utstilling har en såkalt ung profil, blant annet basert på enkelte studentarbeider. Det kan virke som Triennalen i økende grad blir en arena for de helt ferske navnene. Jim Darbus frontfigur Hungry for Life understreker i så måte en nokså fandenivoldsk innstilling, sterkt påvirket av populærkulturens mange skikkelser. Representativt for mange av de yngre deltagerne er det at Darbu uten å blunke lister opp underholdning, film og animasjon som inspirasjonskilder. Disse løsrevne elementer fra en tegneserieestetikk kobles med en interesse for kroppen som figur; det intuitive og potensielt absurde ved vår tilstedeværelse i verden. En parallell tendens finner vi i en ny bruk av tradisjonelle teknikker. En sart, delikat presisjon preger Stine Walderhaugs origami i porselen, hvor hun vier seg til miniatyrformatet. De utstilte figurene brettet av ark påført silketrykk er 7x7 cm og 1 mm tykke. Skjønnheten ved disse objektene er ikke til å overse, og Walderhaug ser ut til å meget bevisst forholde seg til origami og porselen som fenomener med utspring i Asia. Det forseggjorte ved disse arbeidene kan også karakterisere Lene Lundes Matryoskhas i glass, som har en betraktelig estetisk appell. Samtidig spiller arbeidet på en eldgammel russisk tradisjon, her kombinert med rosemaling. Arbeidet tematiserer reproduksjon og generasjonenes løp. Kunsthåndverktradisjonen som integrert element finnes også i Ida Løchens sorte lysekrone – som tøyer glassets egenskaper til det ytterste. Løchen undersøker her i hvilken grad glasset er i stand til å bære seg selv og hun utnytter glassets enestående og motsetningsfylte egenskaper; transparens, skjørhet og soliditet.

Anatomi og system
Amøber og tilsynelatende rennende og ubehagelige masser preger en stor andel av utstillingens arbeider; utforskningen av anatomi ser ikke ut til å ha gått av moten. Nina Nordlis bløte former i keramikk eksemplifiserer en tilbakevendende tendens hos yngre keramikere som aktivt oppsøker tradisjonelle teknikker, i dette tilfellet krystallglasuren, utbredt i art nouveau. Men disse arbeidene forlater gjenkjennelige organismer, de truer med å bli monstrøse, i likhet med Kristin Rasmussens prikkete lysestaker. Det uforutsigbare ved den organiske prosessen står i kontrast til produksjoner som settes inn i mer kliniske systemer, hvor virkemidlene preges av en strikt kontroll. Cathrine Køster Holst har oppkalt en egen metode etter seg selv, og opererer innenfor klare rammer med visse systemer og handlinger hvor hun ofte forholder seg til konkrete tall, vekt og tidsintervaller. Lars Kristian Røed tar også utgangspunkt i moduler i sin anvendelse av industrielt fremstilte baderomsfliser og gummistrikk, nærmere bestemt 1000 fliser og 3000 strikker. Flisens stabile form, tyngde og hardhet virker mot strikkens elastisitet i en teknikk der strikkene er flettet rundt annenhver flis. Repetisjonen blir oversiktlig, men resultatet likefullt ikke uten en viss poesi.

Figurasjon og fortelling
En figurativt fortellende streng er gjennomgående i utstillingen, og en av de mer egenartede variantene står Dag Bratsbergsengen for – hans Confusion utstråler en uavklart uro, en kule av et hode som kan trille seg helt vekk gir form til en mer abstrakt kollektiv forvirring. På en annen ende av den narrative skalaen står Anne Helen Mydlands Forwards – Backwards – Now, som på en mer human og innfølende måte beskjeftiger seg med historiens mange lag, blant annet gjennom bruk av fotografi. Mydland er opptatt av subjektet som historiebærer og historien som identitetsskaper. Hun blander uanstrengt flere teknikker med utgangspunkt i en skulpturtradisjon, som her bevisst skjeler til hverdagsnips og figuriner. Keramikken blir åsted for en sosiokulturell aktivitet. Kunsthåndverkets ekspressive potensial utrykkes kanskje tydeligst i Jorunn Ohnstads hurtig og lekende modellerte leirepar Vi 2, som noe nølende og fomlende utgjør en enhet. Hun har søkt å fange en umiddelbar og skisseaktig sammensmeltning av form og følelse som kan gripe betrakteren og innby til en rekke reaksjoner, fra sympati til mild undring over arbeidets pussighet.

Veggarbeider tilfører utstillingen en annen type fortelling, som kan synes mer skjematisk og distansert. Keramikk i todimensjonal billedform, særlig på fliser, har en lang tradisjon som stadig føres videre – ofte med glidende overganger til maleri, grafikk og tegning. Her er ikke lenger leiren behandlet som et plastisk materiale, den brukes til å lage svært varige billedkomposisjoner. Christina Peels arkitektoniske og urbane landskap basert på fotografi og overført til flaten med airbrush er statiske og kontrollerte, gjennomført med stor grafisk sikkerhet. Å nekte å agere etter det dictum at leire hovedsakelig er et plastisk materiale, behandles med en gjennomført humor av Gunn Tjensvold i hennes A tribute to all the songs that I just can´t get out of my mind, en hyllest til musikken som hverdagens bakteppe. Dialogen mellom to wonderbaums er upretensiøs så det holder. Flatheten i materialbruken finner vi også i Cecilie Mossiges utklippsdukkeaktige figur og i Marlene Lindmarks Road Kills, som i en form for slapstick refererer til dyr drept av biler. Overforbrukets kollisjonskurs med naturen kan anes som en forenende tematikk.

Fra hverdagsestetikk til det ekstraordinære
Kunsthåndverkets intimitetssone opptar mange, og det finnes en uavbrutt nøktern tradisjon. I så måte betrakter Sidsel Hanum, i forlengelse av sine kurvformede ”broderier” i porselen, det spektakulære som noe som ligger i hennes nære omgivelser, hverdagslige gjenstanders linjer og former, eksempelvis hennes bestemors gamle broderier. Kari Skoe Fredriksens tilsynelatende voldelige omgang med Bogstadserviset – selve fanebæreren for god norsk smak og porselenets ubesudlethet ser ut som det er slengt i veggen og deformert – har mange aspekter. Hun inkluderer referanser til kunsthistoriens maleriske stillebentradisjon – særlig utbredt i barokken – og ønsker med dette å utforske møtepunktet mellom keramikken som motiv i maleri og keramikken som hverdagsobjekt.

Kommentarer til konsumsamfunnets overflod avspeiles meget direkte i en rekke arbeider, hvorav flere integrerer søppel som motiv og metafor. Nina Torps diskrete dam i porselen reflekterer en søppelbøtte, i tillegg til omgivelser og betraktere. Monica Marcella Askim har gravemaskiner som et stadig tilbakevendende innslag, noe som skaper en ambivalens mellom motstridende egenskaper som ødeleggelse og konstruksjon, det maskinelle og naturens prosesser. Også Ruta Pakarklyte arbeider med søppel som et sentralt motiv i sine keramiske prosjekter; hun oppsøker rester etter forbruk på en bemerkelsesverdig maner som oppfordrer til tanker rundt forgjengelighet, sivilisasjonens skrøpelighet og store katastrofer. Mennesker kvitter seg med uønskede ting, også av kroppslig art.

Søppel i betydningen trashkultur er ledestjerne for Ingrid Askeland i utformingen av overdimensjonerte ølflasker og –bokser i leirgods; de benytter seg konsekvent av en fin Christopher Nielsen-aktig tegneseriestrek og har realityshows, glamourmodeller, fyll og spetakkel som motiv. Disse populærkulturelle objektene kan i følge henne selv representere samfunnets åndelige og moralske forfall. Nips-assosiasjonene i hennes arbeid når stadig vekk nye høyder; i Leaving Las Vegas eksellerer hun i ornamenteringer, gull, platina, porselensfarger og masseproduserte industridekaler, samt fiberoptikk koblet til blinkende LED-lamper. Hennes arbeider er stilsikre tabloide
kommentarer.

Flere av Triennalens arbeider fremstår altså som en motvekt til en mer rotfestet hverdagsestetikk, særlig er Helene Kortners overdådige formspråk hemningsløs og forutsetter ingen direkte identifikasjon. Den bøhmiske dramatikken spilles ut med liv og lyst. Okkultisme dukker også opp i utstillingen; som i Annie Lindgrens Consume, en slags goth-keramikk. Kravet om å berøre betrakteren innfris og kan oppfattes som et tegn i tiden. Mange kunstneriske uttrykk ser ut til å ta et oppgjør med både modernismens purhet og hverdagens begrensninger samtidig; den insisterer på å være utagerende på sine egne premisser.

Line Ulekleiv
prosjektleder, Norske Kunsthåndverkere